En takk til tre supre lærere!

Det går i disse dager mot slutten på skoleåret for to av barna våre. 9na og jeg er fulle av takknemlighet overfor tre av de lærene som barna har hatt. Ikke fordi at det ikke har vært andre bra lærere også men fordi disse tre har levert mer enn det vi kunne håpe på, ja, mye mer enn det noen kan forvente!

Da Catta var innblandet i et trafikkuhell ifjor ble livet hennes endret. Fra fem til syv dager i uken med skole, hest og venner så var det plutselig nok å gå 50 meter til søpla. Skole ble det lite av fra mars til sommerferien. Vi var selvfølgeli spente på om hun ville klare full skole igjen fra høsten. Svaret ga seg allerede etter første uken. Her måtte det kuttes i antall timer. Her viste Abildsø skole seg frem fra sin beste side. Da en uke var gått kalte de inn til møte. Planer ble lagt. Rom med pult og seng ble stilt til rådighet dersom hun iløpet av timen skulle trenge arbeidsro eller hvile. Tentamene ble delt opp i bulker av to timer slik at hun fikk vise hva hun kunne. Likeledes dersom det var mange prøver iløpet av en uke ble deler av det gjort muntlig. Nå hører det med til historien at du er ikke i tvil når Catta har fått nok. Når grensen er nådd så blir hun helt grå i ansiktet, og da går det to dager før hun igjen kan bidra. Så det har ikke vært vanskelig å se når hun har fått nok.
Hva var da så spesilet med disse to lærerne jeg her vil hedre? Jeg vil gi et eksempel. Da klassen var på tur med de hvite bussene og de skulle kjøre båt på veien tilbake. Da splite balansen til Catta henne et puss. Hun ble svimmel og kvalm og krabbet rundt i gangen og på kahytten. Lærerne svarte med å hente henne og legge henne mellom seg i sin kahytt. Likeledes i bussen fra båten og tilbake til skolen så passet den andre av lærerene på henne hele veien tilbake til de var vel fremme. Jeg ser selvfølgelig at dette er noe mange kunne ha gjort. Mitt poeng er at disse valgte å gjøre det og de gjorde det med masse omsorg og et smil. På samme måte har de møtt alle utforringer døde gjennom omtanke, smil og planlegning! Er det mulig å ikke bli begeistrert og glad i "sånne" mennesker?


Jeg har så langt fortalt om en skole og to spesielle lærere (det er flere av dem) og jeg vil nå fortsette å fortelle om Anders sin lærer gjennom de siste årene. Dette er en høyst oppegående og klok kvinne. Hun er et menneske som barna og vi foreldre har kunnet komme til, og som vi i fortrolighet om at hun vil barna og oss beste, har kunnet komme til med stort og smått. Med et smil og stor innsikt i mennesket, har hun dyrket barna våre, slik at de har kunnet bli de beste "seg" som mulig er. Hennes smil og evne til å ta tak i ting, har gitt en glad dag på skolen, og løst opp i floker som ellers kunne ha blitt store problemer.
Det siste året har hun ved siden av jobben i klassen jobbet seg igjennomen til en mastergrad, som en av få som ble plukket ut av skolesjefen i et eget spelialtilpasset program for skoleverket. Det står det respekt av! Det sørgelige nå er at Anders mister henne og får ny lærer fra høsten.


Så til alle tre av dere. Tusen takk, for at dere har vært glad i barna våre og brydd dere! Vi kommer til å savne dere og når vi møter dere skal ikke se bort ifra at det vanker en klem!


9na og Tor

En stolt gutt

I helgen startet Anders å prate om en radiostyrt bil som sto på Finn til 600 kroner. Jeg tenkte mitt om at den nok var mer eller mindre vrak. I går ringte Anders og pratet med eieren. Eieren viste seg å være en voksen mann som hadde kjøpt bilen for å kjøre sammen med sønnen sin. Nå hadde sønnen voks fra radiostyrt og gått over på go-cart. Han selv var i Bergen men skulle komme igjen idag. Så vi avtalte at vi skulle plukke ham opp på Skøyen og kjøre hjem til ham. Som sagt så gjort. Hva ventet oss da. Jo, en nesten ubrukt bil, med lader, to batterier og radiostyring. Nå er den prøvekjørt og det konklusjonen er klar. Ett kjempekjøp. Nå sitter Anders å drømmer om innkjøp av større motor, kulelagre og driftinghjul.

god kveld

Deilig deilig

Så fikk jeg gjort unna selvangivelsene. Det var deilig! Når det er sagt så er det rart med kroppen. Selv om jeg er ferdig så kjenner jeg at jeg skvetter til og gruer meg, ja helt frem til jeg kommer på at jeg er jo ferdig...jippi!!

Jeg kan ikke huske å ha hatt det slik siden jeg var ferdig med studiene. Hele første året gikk jeg rundt og hadde dårlig samvittighet for ikke å ha lest. Enda jeg var jo ferdig......

Sukk

Ja,ja så er det den tiden av året. Selvangivelsen skulle ha vært levert inn den 31. mai, men en kort tur inn på Altinn i slutten av mai så var utsettelse til 15. juni ordnet.

Det var da det! Nå er tiden atter en gang i ferd med å innhente meg. Søndag må det være på plass! Hva er problemet tenker du kanskje. "jeg har jo levert min allerede og det var jo ikke så vankelig heller". Svaret er enkelt. Det er "dørsstokkmila". Det å ta seg selv i nakken å komme igang. Selve jobben er jo gjort på noen timer!

Akkurat nå har jeg ryddet pulten og satt gamle bilag inn i perm. Det er jo vel og bra. Det som er skremmende er at jeg for å slippe å gjøre ferdig dette. Så har vasket to maskiner med tøy og hengt opp tre. Pakket tørt tøy og laget mat. Alt mens jeg egentlig burde ha tatt meg sammen og gjort jobben. Så her må gamle ordtak endres fra:" kom arbeidslyst og treng deg på, her skal du motstand finde" (fritt etter Flåklypas Solan). Til:" kom arbeidslyst og treng deg på her er det arbeid som må gjøres"!

En god kveld til dere alle. Med litt flaks er jobbenn gjort og papirene innlevert til neste gang vi blogges!