Jeg har en god venn! En av sorten som har stilt opp og som du vet er der for deg om du trenger det!!
Helt siden vi jobbet sammen har vi pleid å gå ut og pilse (med mer) to til tre ganger i året. Nå hadde jeg hadde ikke hørt fra ham siden vi var ute i juni og tenkte at en høstpils smaker alltid bra! Så som vanlig sende jeg derfor, for ett par dager siden, en kort e-mail som lød som følgende: "Pils?"
Tilbake fikk jeg et automatsvar om at han var syk og hjemme. Jeg trodde han var forkjølet eller noe sånt! Så jeg ringte og fikk ham på tråden og spurte hvordan det sto til. På spørsmålet fikk jeg svaret: " Ikke så bra, jeg er blitt syk, jeg har fått kreft!" Inne i hodet mitt sto tiden stille i tusen år og jeg ble kald og varm, i allefall kjentes det sånn ut! Det ble starten på en prat om noe løst og en del fast. Mange tanker og ord blandt allierte venner ble utvekslet. Jeg sa at hvis det var noe jeg kunne gjøre for ham. Enten det var noe praktisk eller han bare trenge en å prate med så måtte han bare ringe! Det gjorde han idag. Han ville at jeg skulle hjelpe ham med å diskutere hvordan en løsning måtte se ut, for å sikre at hans kjære og barna skulle få det best mulig, dersom han faller fra! Jeg dro til ham og ble mottatt med klem og varm kaffe. Praten gikk med smil og mange lattersalver. Galgenhumoren hadde stort spillerom, sammen med en direkte prat preget av stor grad av ærlighet. Jeg opplevde det som veldig sterkt og samtidig følte jeg meg ekstremt heldig som fikk lov å være der!
Nå vet vi ikke utfallet enda, men takk kjære venn for at du slapp meg inn og lot meg få bli en del av livet ditt også i disse motgangstidene! Jeg håper vi når dette er over, kan sitte og nyte en kald pils og kjenne at vennskapet har blitt enda sterkere!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Jeg kjenner det inni meg jeg også... Kunne vi bare gjøre noe (mere).
Så godt for kameraten din at du stiller opp for han.
Me jentene har alltid så lett for å tru at me har førsteretten på omsorg. Godt å høyre at det ikkje alltid er slik.
Sterkt å lese dette.
Livet kan ta noen brutale og vonde vendinger.
Det er godt at du besøkte han og at du vil, tørr og klarer å være der for han nå!
Dessverre er det noen som blir redde og trekker seg når noen fra omgangskretsen blir syke.
Kanskje i tider når man trenger støtte og hjelp, som aller mest.
Ofte er vi så redde for å føle på sorg og smerte.
Så, jeg håper at det blir flere kaffekopper og samtaler på dere.
Det er nå du virkelig kan være ett medmenneske!
Flott at du er der for han og at han lar deg være der. Det var sterkt å lese dette. En venninne av meg ble syk for noen år siden. Hun stengte seg helt inne og slapp ingen inn på seg. mange av oss rundt henne følte seg sviktet av henne...Det blir jo litt feil det, men hun sier i dag, nå når hun er blitt frisk, at hun ikke taklet det da å ha folk som syntes synd på henne rundt seg hele tiden. Hun ville være sterk og blikkene våre brøt henne ned. Ikke lett å forstå når man ikke er der selv.
Takk for at du stakk innom hos meg og la igjen en kommentar.
Da jeg hoppet over til deg ble det ganske sterkt å lese dette innlegget hos deg. Men det var godt å lese at du er der for din venn, og at han lar deg være der for han.
Legg inn en kommentar